Fra Anders Paulsens tromme i 1692 til symbolet i logoen vår i dag.
En sirkel, delt av en loddrett linje.
For de fleste er det en enkel geometrisk form. For oss i Beaivi er den noe mer. Symbolet i logoen vår er inspirert av en solfigur på en av de mest kjente bevarte samiske trommene, trommen som tilhørte Anders Paulsen, også kjent som Poala Ánde.
Vi vet hva figuren forestilte fordi Paulsen selv fortalte det.
Under en rettssak i Vadsø i februar 1692 ble han bedt om å forklare tegnene på trommen sin. Blant figurene beskrev han en rund sirkel som Beaivi, solen. Ifølge rettsdokumentene skulle den gi solskinn, frisk luft og godt vær, særlig i forbindelse med reinkalving og innhøsting.
Det er denne forbindelsen som ligger bak Beaivi sin logo.
Men historien om symbolet er også historien om en mann, en tromme, et møte mellom religioner og om makt, forfølgelse og en kulturarv som etter mer enn 300 år fant veien hjem.
Solen i den samiske verden
Beaivi betyr både sol og dag på nordsamisk.
I den eldre samiske religionen hadde solen en sentral plass. Den var ikke bare et himmellegeme som ga lys og varme, men var også knyttet til guddommelige krefter og forestillinger om liv, fruktbarhet og naturens kretsløp.
I et landskap der årstidene bestemmer så mye av livet, har solen alltid hatt en særlig betydning. Den lange mørketiden, lysets tilbakekomst og midnattssolen er en del av tilværelsen i nord. For mennesker som levde tett på naturen og var avhengige av rein, fiske, jakt og fangst, hadde solens gang både praktisk og åndelig betydning.
I samiske fortellinger og religiøse forestillinger kunne solen være en livgivende kraft. Tradisjonene varierte mellom ulike områder av Sápmi, men forbindelsen mellom solen, naturen og menneskenes liv går igjen.
På Anders Paulsens tromme er solfiguren særlig interessant fordi vi ikke behøver å gjette oss fram til hva den skulle forestille. I rettskildene er figuren gjengitt som Peive eller Beaivi, en sirkel delt av en loddrett linje.
Paulsen forklarte at solfiguren kunne bidra til godt vær og gode forhold for reinen. Det handlet om noe svært konkret: solskinn, frisk luft og gode betingelser for reinkalving og innhøsting.
Men trommen forteller samtidig en langt mer sammensatt historie enn et enkelt bilde av den gamle samiske religionen.
Ved siden av solen, månen, været og villreinen finnes Kristus, Gud Fader, Den hellige ånd, Maria, St. Anna, kirker, juledager og forestillinger om helvete.
Det er nettopp dette som gjør trommen så fascinerende.
En verden som ikke lot seg dele i to
Det er lett å forestille seg møtet mellom kristendommen og samisk religion som en enkel overgang fra én tro til en annen. Men historien er langt mer komplisert.
Samer hadde vært i kontakt med kristendommen i århundrer før Anders Paulsen levde. Mange var døpt, gikk til gudstjeneste og deltok i kirkens ritualer, samtidig som samiske forestillinger og religiøse tradisjoner fortsatte å eksistere.
I enkelte områder levde de ulike trosforestillingene side om side gjennom generasjoner. Kristne helgener kunne få plass i samiske religiøse forestillinger, mens tradisjonelle samiske ritualer kunne fortsette selv om menneskene som praktiserte dem, også regnet seg som kristne.
Dette var ikke nødvendigvis noen motsetning for menneskene som levde i denne verden.
Anders Paulsens tromme gir et sjeldent innblikk i nettopp dette møtet.
Den rommer både samiske og kristne forestillinger, og Paulsen selv forklarte symbolene som deler av sin egen virkelighet. Trommen var ikke bare et minne om en religion som var i ferd med å forsvinne. Den var en del av en levende tradisjon som hadde utviklet seg gjennom kontakt med andre mennesker og trosretninger.
Samtidig er det viktig å huske at mye av kunnskapen vår om eldre samisk religion kommer fra prester, misjonærer og embetsmenn. Mange av dem ønsket å bekjempe de tradisjonene de beskrev.
Derfor er Anders Paulsens egen forklaring så verdifull.
Han beskrev ikke kunnskapen sin som ondskap eller djeveldyrkelse. Tvert imot fortalte han at han ønsket å hjelpe mennesker i nød, finne ut hvordan det gikk med slektninger langt borte og skaffe kunnskap om forhold han ellers ikke kunne kjenne til.
Han omtalte det han kunne som «Gudskunst» og «doktorskap».
For Paulsen var trommen et redskap for kunnskap og hjelp.
Myndighetene så helt annerledes på saken.
Anders Paulsen og staten
Anders Paulsen ble trolig født omkring år 1600 i Torne lappmark, i det som den gang var svensk område. Han levde store deler av sitt voksne liv på tvers av grensene som senere skulle bli tydelige statsgrenser.
Han hadde oppholdt seg både i Nordland og Finnmark før han kom til Varanger. Han var reineier, hadde en stor familie og levde i et Sápmi der mennesker, rein, handel og slektsforbindelser krysset områder som flere stater gjorde krav på.
Samtidig var den dansk norske staten i ferd med å styrke kontrollen over områdene i nord.
Gjennom 1600 tallet ble samiske samfunn i stadig større grad underlagt statlige myndigheter. Skattlegging, lovgivning og kirkelig virksomhet var viktige redskaper i denne utviklingen.
Samisk religionsutøvelse ble etter hvert ikke bare et spørsmål om tro. Den ble også et spørsmål om makt.
Den protestantiske kirken og myndighetene betraktet mange tradisjonelle samiske forestillinger som overtro, avgudsdyrkelse eller trolldom. Særlig trommen ble sett på som et farlig redskap.
I 1609 ga kong Christian IV ordre om streng forfølgelse av samer som ble funnet skyldige i trolldom. Gjennom 1600 tallet ble en rekke samer anklaget og stilt for retten.
Trolldomsprosessene rammet også den øvrige befolkningen i Finnmark. Men samer ble i tillegg møtt med mistanke på grunn av religiøse og kulturelle tradisjoner som myndighetene verken forsto eller aksepterte.
Mot slutten av 1691 ble Anders Paulsen arrestert i Nesseby.
Trommen hans ble beslaglagt, og han ble ført til Vadsø.
Den 9. og 10. februar 1692 sto den gamle mannen foran retten.
Da trommen kom på rettens bord
Det som skjedde i Vadsø er en av grunnene til at vi i dag vet så mye om akkurat denne trommen.
Anders Paulsen fikk den konfiskerte trommen tilbake foran retten og ble bedt om å demonstrere hvordan han brukte den.
Rettens medlemmer og de andre som var til stede, fikk se noe de færreste av dem sannsynligvis hadde opplevd tidligere.
Den gamle mannen løftet trommen, ba og begynte å slå på skinnet. En liten metallring beveget seg over trommens overflate mens slagene fikk skinnet til å vibrere.
Ved hjelp av trommen kunne han søke svar på spørsmål. Når ringen stanset ved en figur, kunne plasseringen tolkes som et svar.
Paulsen forklarte deretter symbolene og hvilken betydning de hadde.
Blant figurene fantes solen, månen, villreinen, tordenen og ulike guddommelige skikkelser. Andre figurer representerte kirker, kristne helgener og forestillinger om livet etter døden.
For embetsmennene var dette bevis på noe farlig.
De mente at trommen var et redskap for ugudelig trolldomskunst, og aktoratet argumenterte for at Paulsen burde straffes strengt. Dødsstraff ved brenning ble trukket fram som en mulig reaksjon.
Men saken hadde et problem.
Ingen kunne bevise at Anders Paulsen faktisk hadde skadet noen med trommen.
Myndighetene var dessuten usikre på hvordan handlingene hans skulle vurderes etter loven. Saken ble derfor ansett som så uvanlig at den endelige avgjørelsen ble utsatt.
Man ønsket å innhente råd fra København før en dom ble avsagt.
Den avgjørelsen kom Anders Paulsen aldri til å få høre.
Han fikk aldri sin dom
Den 11. februar 1692, dagen etter at rettsforhandlingene var avsluttet, lå Anders Paulsen og sov i en gamme i Vadsø.
Mens han sov, ble han angrepet og drept med øks.
Gjerningsmannen var Villum Gundersen, en tjenestegutt i husholdningen til amtmannen i Finnmark.
Under den senere drapssaken forklarte Gundersen at han hadde hørt rykter om at Paulsen var en trollmann som hadde skadet mennesker og forårsaket ulykker. Han mente derfor at den gamle mannen burde dø.
Retten kom senere til at drapsmannen hadde vært utilregnelig da han begikk handlingen.
Anders Paulsen ble altså aldri dømt eller henrettet for trolldom.
Han ble drept mens han satt i myndighetenes varetekt og ventet på at saken hans skulle avgjøres.
Skjebnen hans forteller noe om frykten og fordommene som preget samtiden. Forestillingene om trolldom var sterke, og mennesker kunne bli utsatt for alvorlige anklager og brutal behandling på grunn av sin tro og sine tradisjoner.
For Anders Paulsen fikk dette den verst tenkelige konsekvensen.
Mannen døde.
Men trommen fortsatte reisen.
Fra Vadsø til København
Etter Anders Paulsens død ble trommen sendt sørover.
I 1694 ble den innlemmet i Det Kongelige Kunstkammer i København, en samling av sjeldne og bemerkelsesverdige gjenstander fra ulike deler av verden.
Her havnet trommen som tidligere hadde vært en levende del av Paulsens hverdag og religiøse praksis.
Det som for ham hadde vært et redskap for kunnskap, tro og kontakt med en større verden, ble nå betraktet som en kuriositet.
Et objekt som kunne studeres, beskrives og stilles ut.
Gjennom århundrene ble mange samiske trommer beslaglagt eller ødelagt. Noen ble brent som ledd i kampen mot det myndighetene betraktet som avgudsdyrkelse. Andre ble sendt til samlinger og museer langt utenfor Sápmi.
Anders Paulsens tromme overlevde.
Det gjør den til en av de mest betydningsfulle bevarte samiske trommene vi kjenner.
Og den er særlig verdifull fordi den ikke bare er en gammel gjenstand. Vi har også rettsdokumentene fra 1692, der eieren selv forklarte hvordan trommen ble brukt og hva figurene betydde.
Dermed har vi noe svært sjeldent: både selve trommen og en samtidig forklaring fra mennesket som brukte den.
Gjennom denne kombinasjonen får vi et uvanlig nært møte med samisk religionsutøvelse for mer enn 300 år siden.
Men selv om trommen overlevde, skulle det gå nesten tre århundrer før den fant veien tilbake til Sápmi.
Trommen kommer hjem
I 1979 ble Anders Paulsens tromme sendt fra Nationalmuseet i København til Sámiid Vuorká Dávvirat, De Samiske Samlinger, i Kárášjohka.
Den var fortsatt eid av Danmark, men befant seg igjen i Sápmi.
For museet og det samiske samfunnet var dette et viktig skritt. Trommen representerte ikke bare en historisk gjenstand, men også en del av en kulturarv som gjennom århundrer hadde blitt samlet inn, beslaglagt og flyttet ut av samiske områder.
Arbeidet med å få eierskapet tilbakeført fortsatte i flere tiår.
I januar 2022 ble det endelig godkjent at trommen skulle overføres permanent fra Nationalmuseet i Danmark til det samiske museet i Kárášjohka.
Den 12. april samme år ble tilbakeføringen markert med en seremoni ved museet.
Mer enn 300 år etter at trommen ble tatt fra Anders Paulsen, var den ikke lenger bare utlånt til Sápmi.
Den tilhørte nå samiske samlinger.
I dag befinner trommen seg ved RiddoDuottarMuseat, Sámiid Vuorká Dávvirat i Kárášjohka, der den blir bevart og forvaltet som en del av den samiske kulturarven.
Tilbakeføringen handler om mer enn hvem som eier en historisk gjenstand.
Den handler også om retten til å forvalte, fortolke og fortelle sin egen historie.
Trommen hadde reist fra Varanger til København, overlevd århundrer i danske samlinger og til slutt kommet tilbake til Sápmi.
Det gir historien en bemerkelsesverdig sirkel.
Derfor bærer vi Beaivi
Når solsymbolet står i Beaivi sin logo i dag, bruker vi det ikke fordi det bare ser samisk ut.
For oss viser det tilbake til en dokumentert historie.
Til en mann som sto foran retten i Vadsø i 1692 og ble bedt om å forklare sin verden.
Til en tromme som myndighetene betraktet som et redskap for trolldom, men som for eieren var knyttet til kunnskap, hjelp, natur, tro og det han selv kalte Gudskunst.
Til en kultur der menneskene levde i et nært forhold til naturen, og der solen hadde betydning for både det praktiske livet og de religiøse forestillingene.
Og til en tid da samiske tradisjoner ble møtt med mistanke, kontroll og forfølgelse.
Historien om Anders Paulsen minner oss også om hvor viktig det er å kjenne sin egen kulturarv.
Mye av det vi vet om eldre samisk tro, ble skrevet ned av mennesker som betraktet den utenfra. Ofte var det nettopp de samme menneskene som ønsket å bekjempe tradisjonene.
Derfor er det så verdifullt at Anders Paulsens egen forklaring har overlevd.
Gjennom rettsdokumentene kan vi fortsatt høre noe av stemmen hans, mer enn 300 år etter at han døde.
Vi kan ikke gjenskape hans verden, og vi skal heller ikke late som om ett symbol kan representere hele den samiske religionen. Tradisjonene var forskjellige i ulike deler av Sápmi, og mye av historien har gått tapt.
Men vi kan la historien være synlig.
For oss handler Beaivi om mer enn et navn og en logo. Det handler om å skape noe nytt med røtter i en kultur og en historie som fortsatt lever.
På trommeskinnet overlevde solfiguren gjennom århundrene.
Den enkle sirkelen, delt av en loddrett linje.
Beaivi. Solen.
Anders Paulsen døde før myndighetene rakk å avsi sin dom. Trommen hans ble tatt fra Sápmi, men kom til slutt hjem.
Solen ble værende på skinnet gjennom hele reisen.
Og i dag lever inspirasjonen fra dette symbolet videre i Beaivi.
Kilder og videre lesning
Artikkelen bygger på historisk forskning om Anders Paulsen, samisk religion, trolldomsprosessene i Finnmark og tilbakeføringen av hans tromme.
Rune Blix Hagen (2002)
Harmløs dissenter eller djevelsk trollmann? Trolldomsprosessen mot samen Anders Poulsen i 1692.
Historisk tidsskrift, bind 81.
Monica Grini (2023)
Arresting Actors: A Sámi Drum and its Complex Relations.
Konsthistorisk tidskrift / Journal of Art History, 92(2), side 125–151.
https://doi.org/10.1080/00233609.2023.2200763
Siv Rasmussen (2016)
Samisk integrering i norsk og svensk kirke i tidlig nytid. En komparasjon mellom Finnmark og Torne lappmark.
Doktorgradsavhandling, UiT Norges arktiske universitet.
Siv Rasmussen (2014)
The Protracted Sámi Reformation – or the Protracted Christianizing Process.
I The Protracted Reformation in Northern Norway, Orkana Akademisk.
Store norske leksikon
Anders Paulsen
https://snl.no/Anders_Paulsen
Norgeshistorie, Universitetet i Oslo
En runebomme på rettens bord
https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1238-en-runebomme-pa-rettens-bord.html
Trolldomsforfølgelse av samer
https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1132-trolldomsforfolgelse-av-samer.html
RiddoDuottarMuseat
Informasjon om Anders Paulsens tromme, utstillingen Ruoktot og tilbakeføringen til Kárášjohka.